Gästblogg: Knut Hamsun – Fritt vilt – også i Sverige?

I min text Nu börjar det svåra arbetet (24 augusti -12) nämnde jag i förbifarten den norske författaren Knut Hamsun, hans sympatier för nationalsocialism och hur det norska samhället hade hanterat detta efter krigsslutet.

På detta har den norske litteraturvetaren och Hamsun-kännaren Ronald Altinius inkommit med synpunkter. Därför upplåter vi nedan utrymme för en replik om Hamsun.

Knut Hamsuns liv og verk har i Norge lenge vært et fritt bilde på en Quisling. Landssviker. Etter domsavgjørelsen av Anders Behring Breivik (BB) som tilregnelig, har Aftonbladets redaktør Daniel Swedin og Expressens Karin Olsson fulgt opp med å hevde at Hamsun ble erklært «sinnesvag». Men som Behring Breivik, ble heller ikke Hamsun konkludert med denne diagnosen. Karin Olsson skriver 25. august i sin blogg «Arvet etter Hamsun är ett oläkt sår.» «Man skal vara försiktig med att jämföra honom (Hamsun) och Anders Behring Breivik.» For Swedin kom Olssons blogg en dag for seint.

I sin artikkel «Nu börjar det svåra jobbet» i Aftonbladet 24. august hevdet Swedin følgende: «Hamsun, den hyllade författaren, spärrades in på Vinderen sindsykeasyl och förklarades som varande sinnesjuk.» Når Swedin kaller daværende Psykiatriske klinikk på Vinderen i Oslo for en «sindsykeasyl» , får han Norge til å høres ut som en forhistorisk utpost. Greit. Hva som ikke er greit, er når også redaktøren – hevder at Hamsun ble erklært «sinnesjuk». Definisjonen fremstår som spekulativ all den tid Swedins poeng med å trekke inn Hamsun vs BB bygger opp om hans essens: «De historiska erfarenheterna finns där.»

Å bli definert under termen «varig svekkede sjelsevner» er ikke det samme som å bli vurdert som utilregnelig. Etter 67 år kan det derfor virke som om den egentlige konklusjonen over Hamsun ennå ikke er satt? I Den rettspsykiatriske erklæring om Knut Hamsun av Langfeldt og Ødegaard (1978) slås det fast fra rettspsykiaterne av professor i psykiatri og overlege ved Universitetets psykiatriske klinikk Gabriel Langfeldt – sammen med Ørnulv Ødegaard, direktør og overlege ved Gaustad sykehus, følgende: «1) Vi anser ikke Knut Hamsun som sinnssyk og antar at han ikke har vært sinnssyk i tiden for de påklagede handlinger. 2) Vi anser ham som en person med varig svekkede sjelsevner men antar at det ikke er noen aktuell fare for gjentagelser av straffbare handlinger.”

Ødegaard hadde bare to samtaler med Hamsun, men dette var ifølge ham selv tilstrekkelig for å danne seg et bilde av forfatteren. Og her ligger det sentrale. Det var kun i dialog med Ødegaard at Knut Hamsun erkjente hvordan han hadde tatt feil under krigen: «Men man må forstå at jeg var en gammel mann – jeg gikk blindt med fordi jeg ikke hørte. Toskestreker av meg.» Under selve saken mot oldingen i Grimstad Tinghus, kom det ingen slik innrømmelse.

Hvis vi leter etter individuelle likheter ved Hamsun versus BB, kan disse knyttes til ekstremhøyresidas notoriske selvhevdelse. Her finner vi forakten mot demokrati og kongedømme (BB har foreslått seg selv som regent). Videre arkaiske sammenligninger kan vurderes ut i fra kvinnehat, situasjonsforståelsen av en nasjon i unntakstilstand og rasetekningen. Daniel Swedin reflekterer på en måte som gjør dette tankegodset til selve oljen i deler av det norske samfunnsmaskineriet: «Så slapp Norge på djupet reflektera över hur delar av samhället marinerats i de nazistiska tankegångarna. Vi ser hur beteendet repeteras i dag.” Swedin mer enn antyder å vite at nasjonen Norge ikke har tatt et oppgjør med de som svek nasjonen under krigen. Slapp av.

Alle såkalte ikke «gode nordmenn» har for lengst fått sin behandling; som ved forglemmelsen av krigsseilerne, hetsen av partisanerene i Finnmark, snauklippingen av «tyskertøsene» eller steriliseringen av romfolket helt frem til 1977. Problemet som rir Norge i dag er omvendt proporsjonalt av Swedins beskrivelse og heter Det mangelfulle oppgjøret med det norske rettsoppgjøret. For de mange som ble svidd av seierherrenes glo, er det fortsatt mye som kan gjøres for å reetablere deres ettermæle.
Sist jeg sjekket kommentarfeltet i Swedins leder, var det over 50 innkomne svar, hvor alle som en istemmer med redaktørens meninger. Men hva som er mer interessant enn et slikt svensk «beteende», er å oppsummere ulikheter mellom en forfatter og en terrorist, på det individuelle planet:

1.Knut Hamsun møtte Adolf Hitler, ja. Dette var et forsøk på å beskytte det norske folk fra terroristen Joseph Terboven. Forøvrig ble han nærmest jaget ut, da han ble pågående overfor Føreren. BB planla og gjennomførte den grusomme terroren selv og foretok en vurdering av hvert offer han tok livet av.
2.Hamsun ble ikke dømt etter straffeloven. Han fikk en bot beregnet av Erstatningsdirektoratet. Dommen til BB fikk vi utfallet av 24. august og er ved siden av dødsstraffene etter krigen, historisk sett den strengeste dom som er utmålt i Norge i moderne tid.
3.Handlingene er diametralt forskjellige og fant sted i to ulike kontekster som ikke fortjener sammenligning overhodet. Ja, Hamsun pleiet sine tyske kontakter. Et av resultatene var at han oppnådde at nordmenn ikke ble drept. BB drepte 77 mennesker og har i retten gjennomført et drap til. Av sin egen karakter. Hamsun stod i sin karakter til det siste. Politisk idiot og litterært geni?

Fordi Knut Hamsun på nytt er blitt gjort til fritt vilt, er det på det individuelle plan ulikhetene mellom Hamsun og BB i all rettferdighetens navn blir det viktigste. Ikke minst med tanke på de alvorlige feilslutninger som nå er utsted i svensk presse. Den norske troen på egen fortreffelighet etter krigen, er brolagt med mye grums – som den er det i en rekke andre land – også i Sverige. «Materialet foreligger. Det kan kanskje bli undersøkt en gang. Knut Hamsun.» Eller hür, Daniel Swedin? «Nu börjar det svåra jobbet.»